Dagfinn Lyngbø - Lydeffekter og Presentasjon

Dagfinn Lyngbø kommer fra Askøy utenfor Bergen, og har vunnet en rekke priser for sine Stand Up show. Han er kjent for å bruke hverdagslige situasjoner, sette dem i uvante sammenhenger, for på den måten å skape komiske bilder. Han er også minst like kjent for å bruke mye lydeffekter i sine sketsjer, og vi ser eksempler på begge deler i videoen over.

Først plukker han frem noe hverdagslig, eller i hvert fall noe vi har et begrep om, og forståelse for hvordan er, og/eller oppfører seg, i dette tilfellet struts. Så setter han strutsen i en uvant sammenheng, og skaper et komisk bilde av morderiske struts. At morderiske struts tilsynelatende er en realitet, er ikke noe folk tenker over på grunn av hvordan situasjonen blir presentert. Gjennom Lyngbøs formidlingsteknikk er altså dette forferdelige faktum blitt underholdning.

Etter hvert begynner han med lydeffekter, og ulike stemmer, for å skille rollene i sketsjen fra hverandre. Legg også merke til at han benytter seg av lyder, og melodi sekvenser, vi allerede har et forhold til. Først nynner han en trivelig melodi for å skape et bilde av idyll. Dette forsterkes videre ved at han spiller en trøtt bonde, som strekker seg i morgensolen. Så kommer vendepunktet, akkompagnert av et klassisk ”tadaa!”, før han følger opp med en hektisk versjon av den innledende trivelige melodien. Etter dette benytter han seg av temamusikken til haisommer, før han igjen stopper opp, denne gang til den kjente ”vendepunkt” lyden hentet fra Brødrene Dahl. Dette er et klassisk eksempel på ”noe og noe annet”, jeg sakser fra Bjørn Kruses` ”Den tenkende kunstner”.
”Vi danner oss en forståelse av noe ved å sette det i perspektiv til noe annet. Og har vi noe og noe annet, har vi også en tredje faktor, nemlig virkningen dem imellom. Denne såkalte interaksjonen mellom noe og noe annet, både i rom og tid, er en del av den dynamiske dimensjonen ved all kunst, -”(2). Ved å knytte det kjente i historien (noe), sammen med det ukjente (noe annet), skapes en historie som, selv om den er ny, er preget av såpass mye gjenkjenning, at den går rett hjem hos publikum.

Gjennom hele denne sekvensen på under 30 sekunder, har han holdt en jevn strøm med bilder flytende gjennom fantasien vår. Alt han trenger å gjøre nå, er å prikke hull på den boblen av forventning han har skapt, med punchlinen, ”Fuck off”. Gjennom et bevisst forhold til presentasjon, dramaturgi og timing, har han skapt en sketsj av noe som i utgangspunktet ikke var veldig morsomt. La oss se på litt virkemidler denne sketsjen, som komposisjon, består av. En kan forklare mye av det Lyngbø gjør her med tre enkle begrep, gjenkjenning, gjentakelse og variasjon. Som tidligere nevnt benytter han seg av gjenkjenning, gjennom allerede etablerte koder i tilhørerne. Eksempler på dette er temaet fra haisommer, ”vendepunktlyden” fra Brødrene Dahl, og ”fuck off”. Sistnevnte er interessant, for selv om det kun er snakk om to engelske ord, vil bruken av dem sammen vekke referanser til amerikanske filmer og lignende. ”Fuck off” blir presentert helt tidlig i sketsjen, og satt i en sammenheng, slik at publikum umiddelbart skjønner tegningen når det blir gjentatt som punchlinen i sketsjen. Den trivelige melodien han nynner innledningsvis blir også gjentatt. Men andre gangen er den variert, slik at den går fortere, og er mer hektisk i formen. På denne måten formidler han en stresset, og ”skummel”, stemning. Ved å endre en allerede etablert melodi, påpeker han en endring i tilstanden på denne gården.

(2) Kruse B. 2.oppl. (2001). Komposisjon og dramaturgi som prosess og metode. Universitetsopplaget. Oslo.